Aktuelt

10 fotografer er valgt ut til Norwegian Journal of Photography (NJP)

 

Linda B. Engelberth

Fritt Ord og NJP-redaksjonen har fått inn svært mange gode søknader om deltakelse i denne første utgaven av Norwegian Journal of Photography. Boka, som vil bli utgitt høsten 2012 og lanseres internasjonalt, vil bli til etter en prosess hvor de valgte fotografene følges opp gjennom masterklasser og personlig veiledning. Underveis vil work-in-progress bli tilgjengelig på www.njp.no.

Norsk dokumentarfotografi har hatt en markant nivåhevning de siste 10-15 årene, og det er åpenbart at flere enn de ti kunne vært valgt. Når valget har falt på disse ti, er det fordi redaksjonen mener at nettopp disse har den fotografiske kvaliteten og engasjementet som kreves i slike prosjekt som skal gå over tid. Samtidig er det lagt vekt på at deltakerne i denne gruppen til en viss grad utfyller hverandre og vil dra nytte av hverandres erfaringer og ulike tilnærmingsmåter. Sist, men ikke minst, står disse i en situasjon hvor muligheten for å ta steget ut internasjonalt med arbeidene vil være av potensielt stor betydning.

Med Norwegian Journal of Photography (NJP) etablerer Fritt Ord i samarbeid med fotografene og billedredaktørene Rune Eraker, Laara Matsen og Espen Rasmussen et forum for uavhengig dokumentarfotografi. NJP vil utgi en bok i stort format som tar sikte på å presentere det ypperste innenfor norsk dokumentarfotografi. En arena hvor uavhengige fotografer som arbeider i feltet mellom det tradisjonelle pressefotografiet på den ene siden og kunstfotografiet på den andre, kan få vist frem sine prosjekter i sin fulle bredde. Et miljø som kan oppmuntre og kritisere arbeidene.
Se www.njp.no

De fotografene redaksjonen har valgt er:

Eivind H. Natvig

Eivind H. Natvig

Natvig er en av fotografene som viser at han er i ferd med å utvikle sitt eget tydelige bildespråk. Han opererer i rommet mellom reportasjefotografiet og kunstfotografiet, og bildene hans er med på å utforske nettopp dette rommet. Redaksjonen mener også at Natvigs prosjekt om Norge kan gi spennende fotografiske resultater, og bidra til å utvikle fotografen videre både visuelt og som historieforteller.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Du er her/You are here”
”Dette er et annet Norge. Ikke den tradisjonelle skjønnhet med fjorder og bilder av vakre piker i bunad tatt om våren. Det er skjønnheten i dagliglivet og de trauste realiteter. Bilder stjålet fra en en film om Norge som aldri er blitt laget. Hvis man ser ordentlig etter og fryser virkeligheten, er det mye skjønnhet der. I 2010 fotograferte jeg bevisst til denne reportasjen fra Kvinesdal til Svalbard, og jeg var i samtlige fylker på jobb. I tillegg gjorde jeg åtte kommunereportasjer som er en viktig grunnsten i veien videre. Jeg ønsker kun å vise et Norge jeg elsker og hater samtidig, et sted som gir meg kvalmende klaustrofobi og vidunderlig frihet på en og samme tid. Fremover har jeg lekt med flere scenarioer: kjøpe en kassebil og ta med telt og kjøre seks måneder rundt i landet og sove i bilen langs veien. Banke på dører og treffe folk der de er.”

Linda Bournane Engelberth

Hennes fotografier er nære og intime; hun er en fotograf som er i ferd med å finne sitt eget uttrykk. Prosjektet om romfolket, skildret både i Romania og i Norge, har hun allerede jobbet med en lang stund. Hun har på en sjelden måte kommet innenfor et relativt lukket miljø som ofte ikke lar fremmede komme innpå seg. Engelberth er også på god vei til å fortelle historier på sin egen måte, noe redaksjonen i NJP mener det er spennende å jobbe med videre.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Romfolkets liv og tradisjoner”
”Romfolkets situasjon i Europa blir stadig vanskeligere. Etter Sarkozys deportering fra Frankrike, har behandlingen av romfolket fått mye oppmerksomhet i Europa. Romfolket reiser ofte rundt i forskjellige EU-land med tre måneders visum, og har derfor blitt en undergruppe som reiser inn og ut av landene. Romfolket har blitt den mest diskriminerte minoriteten i Europa, og Norge er intet unntak. Arbeidsløsheten blant romfolket er stor, og mange lever langt under fattigdomsgrensen. Romfolket er og har vært et reisende folkeslag: dette gjør at det er naturlig for mange å reise til andre land for å skaffe penger.

Jeg ønsker å fortsette dokumentaren med å gå dypere i deres hverdagsmiljø også når de ikke er ute og reiser. Jeg vil komme tettere på hvordan de lever når de kommer hjem, og hvorfor situasjonen i hjemlandet gang på gang driver dem ut på reise for å få tak i penger. Jeg har mange kontakter i Romania og flere som vil at jeg skal fotografere alt fra begravelser til giftermål og hverdagen generelt. Denne dokumentaren er viktig for å kunne skape en større forståelse av hvordan romfolket lever, og hvorfor så mange er avhengige av å reise til andre land for å skaffe penger.”

Ingvild Vaale Arnesen

Ingvild Vaale Arnesen

Arnesen har et røft og utfordrende bildespråk i svart/hvitt, i grenselandet mellom kunst og reportasje. Bildene er nære og såre, eksperimentelle og utfordrende. Arnesen vil jobbe med et prosjekt om tenåringer, hvor nettopp denne nærheten til objektene trengs. NJP-redaksjonen mener hennes tilnærming til fotografiet vil bidra til spennende diskusjoner og inspirasjon i gruppen, samtidig som vi tror hun vil utvikle seg i møtet med andre stiler og tilnærmingsmåter.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Early womanhood”
”Jeg vil utforske unge norske jenters identitet. I en verden som er enda tøffere enn da jeg vokste opp, formes unge kvinner og menn av idealer som kan oppfattes som umenneskelige. Jeg vil møte jentene uten klisjeer og fordommer. Jeg ønsker å følge 4-6 tenåringsjenter over en periode hvor jeg kan få innblikk i deres liv og tanker. Jeg ønsker at dette skal være jenter som ikke kjenner hverandre, og som bor på ulike steder i Norge. Jeg vil at bildene skal ha fokus på jentene og deres forhold til seg selv.”

Monica Larsen

Monica Larsen

Fotografen viser en klar vilje til å utvikle seg, og har en rekke gode fotografier som gjør at dette prosjektet og hennes portfolio peker seg ut som en sterk kandidat. Prosjektet til Larsen grep redaksjonen umiddelbart, og er en spennende måte å se det norske samfunnet på anno 2011. Det er et prosjekt som hun har arbeidet med i over ett år, og hvor det langsiktige engasjementet trer tydelig fram. Samtidig knytter hun sammen norske forhold med områder og mennesker som bor på den andre siden av jorden på en intelligent måte.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Avstandsmødre”
”Hvert år reiser kvinner fra hele verden til Norge for å jobbe. Mange av disse kvinnene er mødre. De reiser fra barna sine med ett mål for øye: å kunne sikre sine barn en bedre fremtid. I mitt påbegynte arbeid fotograferer jeg kvinner fra fire ulike kulturer (Filippinene, Romania, Russland og Nigeria) som har dette til felles. Jeg skildrer mødrene både i Norge og i hjemlandet.

I vårt velferdssamfunn blir det stadig mer vanlig for norske familier og arbeidsgivere å ansette lavtlønnede utenlandske arbeidere. Dette medfører store sosiale forandringer i lokalsamfunnene som de kommer fra. Barn vokser opp hos besteforeldre, tanter og onkler, og i ekstreme tilfeller blir barna sendt på barnehjem eller overlatt til seg selv.

Prosjektet vil vise årsakene til arbeidsemigrasjon og utfordringer i hverdagen til familiene som er igjen i hjemlandene og kvinnenes situasjon i vertslandet Norge. Det er aktuelt å rette søkelyset mot samfunn hvor flere og flere barn vokser opp uten nære omsorgspersoner og å undersøke konsekvensene av omsorgssvikt for barna. Veier verdien av materielle goder og tilgang til utdannelse opp for fraværet av mor?”

Andrea Gjestvang

Andrea Gjestvang

En klar stemme og en fotograf som de siste årene har vist enorm fremgang. Gjestvang har en tydelig egen stil – ren, enkel, men samtidig innholdsrike bilder med sterke øyeblikk og gode portretter. Måten å bygge opp serier/reportasjer på er gjennomført og overbevisende. Prosjektet er interessant og allerede påbegynt. NJP-redaksjonen mener fotografen er inne i et prosjekt som det både er viktig å fortelle, og som vil fortsette å utfordre og utvikle fotografen.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Everybody Knows This is Nowhere”
”Øverst på Norgeskartet, omgitt av Barentshavet og med grense til Finland og Russland, ligger Øst-Finnmark. Fraflytning og mangel på arbeidsplasser truer eksistensgrunnlaget til mange små lokalsamfunn i denne delen av landet vårt. Privatisering av fiskeindustrien på 70-tallet har etterlatt deler av regionen i et slags vakuum; nedlagte fiskebruk, tomme hus og ledighet er en del av virkeligheten.

Ungdommene i Øst-Finnmark representerer framtida, og i ung alder må de forholde seg til om de skal bli boende på hjemstedet eller forlate opphavet. Tenåringer her møter andre utfordringer enn ungdom i resten av landet. De har den samme populærkulturelle inputen som annen ungdom i den vestlige delen av verden, samtidig er de så uendelig langt unna der det skjer. Livet deres utspiller seg i ekstreme omgivelser, hvor vill natur, store avstander, mørketid og midnattssol spiller en viktig rolle.

Mens prosjektet skildrer samfunnsmessige utfordringer knyttet til fraflytting og lokalsamfunn kontra globalisering, ligger det kunstneriske fokuset i å portrettere og formidle følelsene dette skaper hos ungdommene som lever på disse stedene. Jeg ønsker å fange spenningen mellom det de er opptatt av og drømmer om, og virkeligheten rundt dem: deres tanker om framtida, lengselen etter å utforske verden og båndene til hjemsted og familie.”

Karin Beate Nøsterud

Karin Beate Nøsterud

Hennes fotografier er først og fremst svært intime; det er tydelig å se i bildene til Nøsterud at hun er engasjert og svært nær de hun fotograferer – på alle plan. Dette er en styrke hos henne som NJP-redaksjonen mener er svært viktig. Fotografen leverer en imponerende sterk portfolio; vi tror hun har alle forutsetninger for å gjennomføre et så vidt vanskelig prosjekt.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”En verdig alderdom”
”Min gode venn Johannes (94) ble kasteball mellom sykehjem og sykehus. De siste ukene på denne jorden følte han seg som en stor byrde. Ingen ville ha han. Han ble til slutt sendt på et sykehus 20 mil fra nærmeste pårørende. Der fikk han aller nådigst være i syv dager. Da sa Johannes til sønnen sin: – Jeg skal ordne det selv, jeg.
– På hvilken måte skal du ordne det selv da, spurte sønnen.
– Først skal jeg slutte å spise, så slutte å ta medisiner og så slutte å drikke, svarte han.

Tre dager etter døde Johannes alene. Familien hans rakk ikke fram. De fikk beskjed mange timer etter at han døde. Johannes stelte sin syke kone i 15 år og engasjerte seg i andre mennesker. Han støttet det lokale sykehjemmet med gaver og penger. Han døde den 6. august 2009, 94 år gammel.
Johannes sin historie har gjort meg så forbannet og trist, men den har også inspirert meg til å jobbe videre med temaet verdighet.

Jeg har lyst til å formidle nyanserte historier, vise menneskene, drømmene, lengslene og motstanden. Jeg vil vise hva verdighet kan være. Jeg vil også vise at et sykehjem ikke nødvendigvis er et sted for døende, men et hjem fylt av levende liv. Jeg vil også jobbe multimedialt for å nå et større publikum.”

Helge Skodvin

Helge Skodvin

Skodvin har en stil og et bildeuttrykk som skiller seg fra resten av deltakerne. Fotografen har funnet en retning innen sitt fotografi som er gjennomarbeidet, og som passer godt til prosjektet han jobber med. Bildenes rene form og observerende kvaliteter understreker det absurde og humoristiske i hans prosjekt. Selve prosjektideen, som allerede er påbegynt, er original og ser Norge med nye øyne.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”240 landskap”
2 850 000 eksemplarer ble produsert av bilmodellen Volvo 240 i årene fra 1974 til 1993. Bilen ble selveste nasjonalbilen i de nordiske land. 84 287 ble solgt i Norge. Jeg har begynt å fotografere, og vil fortsette å fotografere, disse bilene slik de står parkert rundt omkring: foran et hus, i en oppkjørsel, på en parkeringsplass, i en garasje. Jeg vil med disse bildene vise hvordan vi bor, hvordan det ser ut rundt oss. Jeg vil vise det hverdagslige landskapet. Det er et bevisst fravær av mennesker i bildene, men de er alltid til stede representert gjennom tingene de omgir seg med og bruker. Jeg bruker Volvo 240 til å binde dette prosjektet sammen. Mer enn noen annen bil står 240 for de norske/nordiske verdier: det trygge, det trauste, det kjedelige. Firkantet og treig, men solid og til å stole på. Men som for sosialdemokratiet og likhetssamfunnet, så gikk det til slutt dårlig med Volvo 240. I 1993 var det over og ut.”

Ellen Lande Gossner

Ellen Lande Gossner

Gossner er en intim og engasjert historieforteller med et prosjektforslag som tydelig viser at hun er en fotograf som vil jobbe innenfor mer spesifikke rammer enn de andre fotografene. Hun bruker tid på å tilnærme seg et stille og tilbaketrukket miljø, samtidig som hennes bilder, ofte tatt med et 6x6-format kamera, har en direkte og liketil stil.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”Diakonissene”
”Diakonisser er det nærmeste man kommer nonner i Den norske kirke. På Lovisenberg i Oslo bor det omtrent 30 eldre kvinner i alderen 70-100 år som har vært diakonisser hele sitt voksne liv. De er ”siste rest” av en kvinne-, yrkes- og religionshistorie som jeg mener bør dokumenteres før de forsvinner. Jeg har lyst til å fotografere disse kvinnene og høre deres historier før de blir borte. Flere av dem lever som pensjonerte diakonisser, og bor rundt og ved Diakonissehuset på Lovisenberg. Jeg har allerede begynt å treffe kvinnene. Jeg har planer om å følge dem et års tid. Kvinnene er en bit av kulturen vår som er sjelden, men som også speiler noe av tradisjonene i landet vårt.”

Marie Sjøvold

Marie Sjøvold

Fotografen arbeider med et uttrykk som tydelig henter inspirasjon både fra dokumentar- og kunstfotografiet. Redaksjonen er betatt av hennes måte å utfordre betrakteren på med sine bilder. Sjøvold jobber med sterkt personlige ideer, og lar oss bli med inn i situasjoner og historier som enkelte ganger kan føles ubehagelige. Dette er en måte å bruke fotografiet på som NJP mener overskrider det mange forbinder med dokumentargenren, men Sjøvold forteller likevel en meget god historie med sine bilder. Sjøvolds prosjekt er originalt og utfordrende.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

"At night we sleep"
”Søvnen og natten er mitt utgangpunkt for å portrettere mennesker i "At night we sleep". Gjennom flere netter fotograferer jeg dem i deres egen seng, og det som skjer i deres nærmeste omgivelser mens de sover. Jeg viser mennesket i sin mest intime, ukontrollerte og sårbare tilstand. Det gir et innblikk i en verden vi alle er en del av, men som allikevel de færreste kjenner til. I et helhetlig portrett skildrer jeg den unike stemningen og tilstanden mellom drøm og virkelighet som oppstår i deres hjem og sinn på natten. For å kunne vise hvem de sovende virkelig er, bygger jeg opp portrettet av tre deler som skaper en større helhet:

Del 1. Hva skjer rundt oss mens vi sover? De nære omgivelsene til den som sover, og det som skjer hvis han/hun våkner i løpet av natten.
Del 2. Personens natt i sengen. Fotograferes både som en studie av søvnen og med en større tilstedeværelse.
Del 3. Personens drømmer igjennom natten. Påvirker min skildring av mennesket og redigeringen av serien.

Min tilstedeværelse vil påvirke deres søvn i løpet av natten, men ved å være der over flere netter vil det komme muligheter til å utforske den ubevisste verden.”

Oddleiv Apneseth

Oddleiv Apneseth

Fotografen er en av Norges fremste fotografer, med et helt eget blikk for bl.a. å portrettere mennesker i deres miljø. Han har gjennomgående sterke bilder, både når det gjelder innhold, komposisjon og journalistikk. Apneseth velger prosjekter i sine nærområder, noe som gir fotografen spesielle utfordringer, men også fortrinn i sin tilnærming til historien. Hans erfaring, bildespråk og evne til å gjennomføre større prosjekter er avgjørende og vil være et viktig bidrag til alle i gruppen.

Utdrag fra prosjektbeskrivelsen:

”SOFT”
”Sogn og Fjordane teater (SOFT) er eit av landets minste regionteater, stifta i 1977. Det er 16 tilsette og 25 årsverk. Teateret fikk i fjor Heddaprisen for banebrytande eksponering av ny norsk dramatikk, i stor grad med lokal forankring. SOFT er eit turnéteater – ein slags ekstremvariant av eit turnéteater. Det tekniske og kunstneriske ensemblet reiser rundt i dette til dels vanskelig tilgjengelige fylket, bygger opp scener i kulturhus, skular og grendahus langs fjordane, under breen, på øyane ved havet.

Mi tilnærming er eit fritt dokumentarisk fotoprosjekt som tar utgangspunkt i teaterets verksemd i vidaste forstand. Alt ifrå kulissebygging, systove og administrasjon til reisevirksomhet. Dessutan tilreisande skuespillarar, regissørar og koreografar. Ei blanding av tradisjonell fotografisk/ dokumentarisk tilstedeværelse og portrett. I tillegg oppbygde fototablå med grunnlag i reelle situasjoner teaterets verksemd innbyr til.”


Kontakt:
Rune Eraker, redaksjonsleder i Norwegian Journal of Photography (NJP), mobil: 95 25 11 75
Bente Roalsvig, prosjektdirektør i Fritt Ord, mobil: 91 61 33 40

Pressemelding torsdag 24. mars 2011

< Tilbake

---

Aktuelt arkiv

---